Arkeologiske feltmetoder ved registrering

Steinalderstikking (prøvestikk)
En metode hovedsakelig benyttet under arkeologisk registrering, primært på områder med potensiale for steinalderfunn. Arkeologen ser an områder i terrenget hvor man kan ha bosatt seg i steinalder. En viktig pekepinn er høyden over havet. I Akershus er det funnet steinalderboplasser så høyt som 190 moh. De fleste steinalderboplasser ligger imidlertid lavere enn dette, helt ned mot ca. 25 moh. Når man begynner med jordbruk, ca. 4000 f.Kr, blir ikke boplassene primært strandnære, og det er tilgang til lettdreven jord som er lokaliseringsfaktoren.

Arkeolog Lars Andersson prøvestikker. © Akershus fylkeskommune

I tillegg til høyden over havet, vil arkeologen se på terrengets potensiale for å gi ly, en god båtopptrekksplass etc. I de utvalgte områdene blir det foretatt såkalte prøvestikk. Arkeologen graver hull på ca. 50 cm x 50 cm med en spade og heller jordmassene i et sold. Det materialet som ikke går igjennom silen, blir nøye observert. Det man vanligvis finner med denne metoden er slått bergart og flint, hovedsakelig restprodukter etter produksjon – men også gjenstander som pilspisser og skrapere. Enkelte ganger kan det dukke opp små skår av keramikk. Det er viktig at arkeologen graver systematisk for å klare å avgrense en eventuell bosetningsflate. Prøvestikkene graves til man når berg, eller ca. 30 – 40 cm dybde.

Selv om prøvestikking hovedsakelig blir benyttet til å finne boplasser fra steinalder, er det også en god metode for å påvise fossile åkre.

Sjakting
Denne metoden blir i hovedsak benyttet på områder hvor det har vært dyrket mark ettersom man bruker gravemaskin. Det har også i økende grad blitt foretatt sjakting i skogsterreng, men da må skogen prepareres og ryddes før selve avdekkingen kan finne sted. Sjaktemetoden brukes som forundersøkelser for å se om det finnes arkeologiske spor.

Ved hjelp av gravemaskin avdekkes det striper på ca. 3 m bredde og varierende lengde. Dybden på sjaktene vil variere med dybden på matjorda. Matjordslaget fjernes maskinelt, slik at arkeologen tydelig kan se den naturlige undergrunnen. Ved å se på endringer i farge og konsistens, samt ansamlinger av stein og kull, vil det være mulig å finne spor etter tidligere tiders aktiviteter. Det er hovedsakelig spor fra tidligere bosetninger som man finner på denne måten, og da spesielt fra den delen av forhistorien da man begynte å bruke stolpebårne hus og nedgravde ildsteder og kokegroper. De aller fleste sporene som blir funnet på denne måten kan dateres til jernalderen.

Flateavdekking består i prinsipp av samme metode som sjakting, men i steden for striper er det hele områder som avdekkes. På denne måten vil det være enklere å få oversikt over stolpehull, ildsteder og kokegroper, slik at man kan sette dem i system og komme med tolkninger. Flateavdekking blir i hovedsak benyttet på arkeologiske utgravninger, og ikke på registreringsnivå.

Sjakting med gravemaskin ved Åslia i Nannestad. Fotograf M. Johansson. © Akershus fylkeskommune	Arkeolog Linn Johannesen på en fuktig og møkkete dag i felt. Fotograf I. B. Hansen. © Akershus fylkeskommune

Overflateregistrering
Denne metoden benyttes for å se etter kulturminner med synlig markering. Det vil si at de er synlige i terrenget. Eksempler på kulturminner som blir funnet på denne måten er gravhauger og gravrøyser, kullgroper, tjæremiler, fangstgroper, hustufter, rydningsrøyser m.m. Denne metoden brukes i utmarks- og skogsområder, og gjerne i kombinasjon med prøvestikking.

I tillegg skal alle kulturminner som blir registrert fotograferes, beskrives og måles. Alle blir også målt inn med GPS slik at de blir korrekt kartlagt. Ved alle registreringer foretatt av fylkeskommunen blir det skrevet en sluttrapport med all informasjon samlet.